Det er vanskelig, og jeg er sikkert ikke alene om å synes det.
I Sverige har det i mange år vært offentliggjort en liste som inneholder mange avkom der foreldrene blir ansett som bærere.
Norsk Boxer klubb (NBK) har av flere årsaker valgt å ikke lage noen liste over kjente bærere foreløpig. En viktig årsak til dette er at det ikke finnes noe godt rapporteringssystem, slik at en slik liste i beste fall vil være svært mangefull.
NBK har valgt en linje der ansvaret hviler på oppdretter og hannhundeier. NKKs etiske retningslinjer legger føringer for hvordan man bruker hunder med nære slektninger av syke hunder i avl. Det forutsetter at hannhundeiere og oppdrettere er ærlige, åpne og informerer hverandre om potensielle avlsdyr har nære slektninger som er blitt syke (helsøsken, foreldre, avkom) slik at man kan ta de rette valgene.
NBK jobber med temaet hele tiden, og innhenter råd fra genetikere og andre fagfolk fortløpende. Klubben er også aktiv med bistand til forskningen som gjøres på sykdommer i regi av Norges Veterinærhøyskole.
Da jeg hadde funnet den hannhunden jeg ønsket å bruke til Libelles andre kull rådførte jeg meg med avlsrådet i NBK. Grunnen til det er at på linjene bak Libelle finnes det en hund som har gitt et avkom som fikk nyresvikt. Det betyr at mine hunder kan være bærere av genet som gir nyresvikt. På bakgrunn av det valgte jeg blant annet at Libelle og broren Leopold ikke ble satt i avl før de var 4 år. Det ga oss tid til å følge med om det dukket opp noe hos våre egne hunder eller hos deres søsken. Heldigvis har vi ikke opplevd det, alle er friske.
I kombinasjonen som vi nå venter på vet vi at det finnes en forfar hos begge foreldredyrene som har fått et avkom med nyresvikt. Avlsrådet regnet ut prosentvis risiko for at de skal få avkom med nyresvikt. Risikoen var lav, 3%. Helst ville jeg hatt 0% men i dag må vi dessverre anta at det ikke finnes noen linjer som er helt fri for nyresvikt.
Oppdretter plikter å informere valpekjøperne sine om dette i henhold til NKK’s etiske retningslinjer punkt 8:
«Selger forplikter seg til å opplyse om helsetilstanden i rasen og i valpens nærmeste familie»
Det er viktig å kjenne hundene i stamtavlen så godt an kan, på den måten kan man unngå å å gjøre uheldige kombinasjoner. Risikoen vil være avere enn om man parer to hunder man ikke vet forhistorien i stamtavlen til.
En annen ting som er viktig å huske på er at hvis du bruker en kjent bærer i avl, så vet du at halvparten av avkommene får sykdomsgenet, men dersom du bruker et avkom (som selv er frisk) av en kjent bærer – så er det faktisk bare 50% sjanse for at den selv er bærer. Risikoen er halvert, men fortsatt tilstede.
• noen av de hundene som har JKD dør i fosterlivet eller tidlig i valpestadiet.
• det er en underrapportering av tilfeller – slik at det faktiske antallet syke individer er høyere enn det som rapporteres.
• det kan være hunder som faktisk har JKD, men som ikke har symptomer på sykdommen fordi mer enn 70% av nyrefunksjonen er i behold.
Om nyresvikt på Norsk Boxerklubb
