Nyresvikt hos boxer

Kronisk nyresvikt er en sjelden, men alvorlig tilstand der hunden fødes med  underutviklete nyrer. Det fører til nyresvikt og senere død.
Hundene er som regel under to år  når de viser symptomer første gang.
Juvenile Kidney Disease – JKD, eller Juvenil Renal Dysplasia JRD som det også kalles har fått stor  oppmerksomhet i boxermiljø internasjonalt de siste årene. Det er en arvelig sykdom hos boxer, som fører til en underutvikling av nyrene.
De fleste hundene som blir syke blir det før de er tre år gamle. Noen får symptomer allerede som små valper, mens andre er godt over 2 år før eier merker at noe er galt. De utvikler kronisk nyresvikt.
FB_IMG_1446533437884
De vanligste symptomene på kronisk nyresvikt er gjentatte urinveisinfeksjoner, urinlekkasje, økt drikkelyst, økt urinering, nedsatt appetitt, utrivelighet/dårlig vekst/tynn hund.
Diagnosen kronisk nyresvikt stilles ved hjelp av urinprøver, blodprøver og evt. ultralyd av nyrene. Fordi det er flere mulige årsaker til kronisk nyresvikt hos hund, er det viktig at boxere som utvikler kronisk nyresvikt blir obdusert når de dør.
Det er sannsynlig at sykdommen nedarves recessivt . Begge foreldre til et sykt individ må være bærere av genet som forårsaker nyresvikt for at hunden skal få sykdommen. Bærerene er selv friske. Med kunnskapen vi har i dag, er dette det vi må ha som utgangspunkt og forholde oss til. 

Det er vanskelig, og jeg er sikkert ikke alene om å synes det.

I Sverige har det i mange år vært offentliggjort en liste som inneholder mange avkom der foreldrene blir ansett som bærere.

Norsk Boxer klubb (NBK) har av flere årsaker valgt å ikke lage noen liste over kjente bærere foreløpig. En viktig årsak til dette er at det ikke finnes noe godt rapporteringssystem, slik at en slik liste i beste fall vil være svært mangefull.

NBK har valgt en linje der ansvaret hviler på oppdretter og hannhundeier. NKKs etiske retningslinjer legger føringer for hvordan man bruker hunder med nære slektninger av syke hunder i avl. Det forutsetter at hannhundeiere og oppdrettere er ærlige, åpne og informerer hverandre om potensielle avlsdyr har nære slektninger som er blitt syke (helsøsken, foreldre, avkom) slik at man kan ta de rette valgene.

NBK jobber med temaet hele tiden, og innhenter råd fra genetikere og andre fagfolk fortløpende. Klubben er også aktiv med bistand til forskningen som gjøres på sykdommer i regi av Norges Veterinærhøyskole.

Da jeg hadde funnet den hannhunden jeg ønsket å bruke til Libelles andre kull rådførte jeg meg med avlsrådet i NBK. Grunnen til det er at på linjene bak Libelle finnes det en hund som har gitt et avkom som fikk nyresvikt. Det betyr at mine hunder kan være bærere av genet som gir nyresvikt. På bakgrunn av det valgte jeg blant annet at Libelle og broren Leopold ikke ble satt i avl før de var 4 år. Det ga oss tid til å følge med om det dukket opp noe hos våre egne hunder eller hos deres søsken. Heldigvis har vi ikke opplevd det, alle er friske.

I kombinasjonen som vi nå venter på vet vi at det finnes en forfar hos begge foreldredyrene som har fått et avkom med nyresvikt. Avlsrådet regnet ut prosentvis risiko for at de skal få avkom med nyresvikt. Risikoen var lav, 3%. Helst ville jeg hatt 0% men i dag må vi dessverre anta at det ikke finnes noen linjer som er helt fri for nyresvikt.

Oppdretter plikter å informere valpekjøperne sine om dette i henhold til NKK’s etiske retningslinjer punkt 8:

«Selger forplikter seg til å opplyse om helsetilstanden i rasen og i valpens nærmeste familie»

Det er viktig å kjenne hundene i stamtavlen så godt an kan, på den måten kan man unngå å å gjøre uheldige kombinasjoner. Risikoen vil være avere enn om man parer to hunder man ikke vet forhistorien i stamtavlen til.

En annen ting som er viktig å huske på er at hvis du bruker en kjent bærer i avl, så vet du at halvparten av avkommene får sykdomsgenet, men dersom du bruker et avkom (som selv er frisk) av en kjent bærer – så er det faktisk bare 50% sjanse for at den selv er bærer. Risikoen er halvert, men fortsatt tilstede.  

Med en recessiv nedarving forventer man at i gjennomsnitt hver fjerde boxer i et affisert kull, får sykdommen. Rapporter i England for eksempel har imidlertid stort sett vært bare ett individ i hvert kull. Det kan være flere årsaker til dette:
• noen av de hundene som har JKD dør i fosterlivet eller tidlig i valpestadiet.
• det er en underrapportering av tilfeller – slik at det faktiske antallet syke individer er høyere enn det som rapporteres.
• det kan være hunder som faktisk har JKD, men som ikke har symptomer på sykdommen fordi mer enn 70% av nyrefunksjonen er i behold.
Du kan lese mer om dette her:
Om nyresvikt på Norsk Boxerklubb